Hva gjør DEG lykkelig?

Fikk en aha-opplevelse mens jeg leste på Quora her en dag. Har hatt et par år hvor aha-opplevelsene har kommet tettere enn på lenge, og det er igrunnen veldig utviklende og tilfredsstillende. Men altså, det gjaldt et spørsmål om hvordan bli bedre til å skrive. Nå finner jeg ikke tilbake til svaret jeg henviser til, søkemotoren er en av de tinga som får mye kritikk på Quora. Men det var en av "de store", en av mange med tittelen "Top Witer 2016",  som skrev svaret som fikk det til å si klikk i hjernen min.

Å bli god til å skrive, kanskje tilogmed kunne kalle deg en forfatter, er ikke noe du bare kan velge. Du må ikke strebe mot det, det er nyttesløst. Det har med interesse å gjøre. Interessen for ord, sammensetningen av ord, for temaer, gleden ved å finne din helt egen uttrykksmåte. Du må like å skrive. Skrive fordi du har lyst. Ikke som når du ble tvunget til å skrive stil på skolen, men av pur skrivelyst. Eller skrivetrang. For vedkommende Top Writer var det å skrive en måte å sortere tankene på, den beste form for terapi. For han var det akkurat som livet plutselig ble så mye mer forståelig når han så det beskrevet med ord. Særlig sine egne ord. Eureka, tenkte jeg, sånn er det jo med meg også! Jeg forstår ting absolutt best når jeg får det skriftlig. Jeg HUSKER det best når jeg har sett det skriftlig. Jeg nyter å skrive. Jeg rett og slett elsker det. Og når en gjør noe en elsker, så er en LYKKELIG! En moderne frase er å si at en er "i flyt". Som når tiden bare forsvinner fordi du er opptatt med noe du liker veldig godt og føler deg altoppslukende vel med.

Sånn er det med meg og skriving, forsto jeg plutselig. Da er jeg i flyt, da kan timene forsvinne og jeg tenker; "Neeeeei", når jeg kikker på klokka og ser at fire timer er borte vekk. "Jeg vil jo skrive mer!" Men livets plikter kaller, enten det er sosiale eller huslige plikter. Men jeg er virkelig LYKKELIG når jeg skriver. Nå for tida er det faktisk da jeg er aller mest i flytmodus.

Med lykkelig, snakker jeg ikke om mennesker i livet mitt som kan gjøre meg lykkelig (eller motsatt), men om det jeg kan tilføre selv. Da er en ikke så sårbar den dagen en kanskje ikke har så mange rundt seg. For mange år siden, var min største lykke jobben. (Det var før barna gjorde sin inntreden og endret livet for alltid.)  Min første heldagsjobb var bare en mellomstasjon, da var jeg bare seksten. Men fra jeg var nitten havnet jeg i flyt-jobben min. Det var et kinderegg, rett og slett. TRE ting på en gang.

For det FØRSTE - Jeg likte selve arbeidsoppgavene, de fleste av dem iallefall, i alle de sytten årene jeg hadde den jobben. Jeg hadde nesten hver dag en deilig mestringsfølelse. Jeg følte meg flink og nyttig. Jeg fikk til og med skryt. Jeg var så høy på mestringsfølelsen at jeg jobbet i lunsjen, helt frivillig og med glede, om jeg følte det nødvendig. Jeg var LYKKELIG i arbeidsdagen min.

For det ANDRE  - Jeg fikk det sosiale gratis. Mange hyggelige kollegaer og forretningsforbindelser. En firmafest i ny og ne. Et kurs nå og da. I tillegg til mann, familie og venner, var det nok sosialt liv for meg. Jeg var LYKKELIG med det sosiale. Vi har forskjellige krav på det området, som ellers i livet. Dette var nok for meg.

For det TREDJE - Jeg fikk betalt for all denne moroa! De første åra tjente jeg ganske bra med tanke på tida vi levde i. Husker en voksen mann som gav uttrykk for at han følte seg provosert over at "en jentunge" tjente mer enn han, han som hadde jobbet en mannsalder på en av de store bedriftene. Jeg var LYKKELIG over å kunne forsørge meg selv! Det er kjekt å ha en medforsørger, men veldig godt å vite at en ikke er avhengig av det. Det gav meg lykkefølelse å vite at jeg kunne klare meg selv.

Dette var mitt kinderegg! Det varte nesten tjue år. På den tida bare leste jeg. Ord var alltid involvert. Alltid vært en lesehest. Skriving ble det lite av, annet enn brev, fakturaer, fortollingspapirer, bestillinger og rapporter.

SÅ, brått og plutselig var min lykkelig flytperiode over. Det får da være måte på hvor lykkelig en person skal få lov å være, tenkte nok skjebnen. Jeg var på mitt andre ekteskap og der hadde jeg til og med fått to barn. Vi hadde fått oss drømmehuset, hvor vi fortsatt bor, vi hadde god økonomi. Men vi hadde jo dårlig TID, alle skulle jo jobbe enten en hadde unger eller ikke den gangen. 16% rente på boliglånet var det også den gangen. Fire måneders svangerskap-permisjon med førstemann, åtte med andremann. Ingen god metode eller plan for å samle opp energi. Og, poff, så gav livet oss i tillegg et par-tre sleivspark (som jeg har fortalt nok om både her og der, mange er sikkert lei av å høre om det, så jeg utelater det). Men på et par år var livet mitt (vårt) endret , energien og gleden (min iallefall) var borte. Mestringsfølelse og flyt var byttet ut med dårlig samvittighet for alt jeg lenger ikke maktet; mann, barn, jobb, det sosiale. Egen inntekt var byttet ut med kanossagang på (den gang) Trygdekontoret.  Jeg var blitt avhengig av at min mann tjente pengene. Sosialt liv forsvant med kollegaene. Alle mine andre venner var jo fortsatt i jobb. Det er noen år der som både jeg, mann og barn kunne vært spart for. I mitt hode er det iallefall sånn.

Etter noen år fant jeg nye venner og sosialt fellesskap innen foreningslivet. Andre som også hadde "fri" på dagtid. Sånn gikk mange gode år. Vi var en gjeng som hang sammen uka igjennom, og aldri har jeg hatt så mye gøy og moro som sammen med dem, på turer, kaffestunder og fester. De reddet livet mitt i en periode jeg trengte det mest av alt. Er det ikke rart hvor ofte livet "gir" oss det vi trenger, akkurat når vi trenger det, selv om vi ikke skjønner det selv? Livet er stadig i endring, i oss og rundt oss. Vi trenger forskjellige mennesker, forskjellige utfordringer, til forskjellige tider i livet.

I løpet av disse årene hadde vi alle tatt i bruk mobiltelefon. Så fikk vi etterhvert mulighet til å skrive SMS på mobilen, nye kommunikasjonsmåter. Skriftlig! Passet meg jo helt ypperlig!  PC'en kom med mail, og jeg oppdaget forskjellige diskusjonssider på nettet. Jeg fikk via dette mer og mer smaken på å skrive. Skrive mye også. Noe som ikke alltid passet så godt inn sammen med sosiale mediers korte meldingsstil og forkortelser. 😉

Jeg følte oftere at jeg trengte, og var klar for, en forandring i hverdagen, men usikker på hva, hvordan, hvorfor.  Følte også på å "gå fra" vennene som hadde gjort så mye for meg. Følte meg utakknemlig på en måte. Vi føler og føler. Noen av oss mer enn andre. Av og til forandrer en seg så mye, pga ting som skjer i livet ditt, at en ikke lenger klarer passe helt inn der en har trivdes før. Jeg fikk behov for mer ro. Ikke at jeg er kjent for å høre så mye på leger og "eksperter", men jeg fikk en vennlig henstilling for et par år siden, om at ukesagendaen min var litt vel innholdsrik i forhold til helsa. SELV OM jeg likte alt jeg var med på og  hadde valgt det selv. Det er ikke alltid lett å skulle gi slipp på ting her i livet. En vil så gjerne gi litt til alle som ønsker, eller trenger, en bit av deg. Lang historie kort (ikke min sterkeste side, by the way), jeg har gjenoppdaget trivselen i eget selskap. Jeg "må" ikke lenger ut av huset hver dag. Jeg er ikke så rastløs som før. Jeg tar en tur ut for å gjøre yoga, en liten treningsøkt, en kaffekopp nå og da. Det har gitt meg tid til å gjenoppdaget skrivegleden. Jeg har ofte timesvis med flyt-tid mens jeg skriver. Jeg er LYKKELIG når jeg skriver. I vår travle tid må en velge bort noe, hvis en vil oppleve noe nytt. Tøft å innse for en Ole Brum som meg, men det har gjort godt å ha mer tid alene.

TAKK til skrivegleden, for at du gir meg flyt, lykke- og mestringsfølelse. Mitt nye kinderegg! <3

 

Bilderesultat for writer+clipart

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.