Noen ganger tenker jeg at…

...enkelte skjebner i media får ufortjent mye oppmerksomhet i forhold til andre skjebner, lignende eller totalt forskjellige skjebner, men kanskje like tragiske og livsomveltende for menneskene rundt.

Før pleide jeg å føle meg litt slem når disse tankene kom. Men nå har jeg skjønt at følelsen bare er min alltid tilstedeværende søken etter en rettferdighet som aldri kommer til å skje fyllest. Og mitt ønske om at alle skal ha det bra. Så bra som mulig iallefall. Men hva er "rettferdig" og hva er "bra"? Det er nok forskjellig fra menneske til menneske hva en mener om det. Det blir iallefall mer og mer vanlig å promotere sine saker i media, søke støtte og nettverk via nettet. Finne hjelp, både økonomisk og mentalt, ofte fra mennesker en ellers ikke ville kommet i kontakt med. Og er det noe vi mennesker hiver oss på, så er det alt vi kan støtte med et enkel "liker" og noen pene ord, da kan vi føle oss snille og gode. Uten å forbruke så mye tid, penger eller energi.  *skyldig* En følger sakens utvikling i media, ytrer medlidenhet og støtte, og lever seg inn i ukjente menneskers skjebne. Det blir populært å mene det samme som "de fleste". Kan det virke som. Iallefall blir en raskt "sabla ned" hvis en sier noe utenom gjengs oppfatning. Mine meninger er ofte litt "utenfor ramma", har jeg lagt merke til. Sånt som kanskje ikke er medfølende nok til å få "likes". Enten det, eller så er jeg mindre redd enn mange andre når det gjelder å gi uttrykk for noe som kan bli oppfattet negativt. Som ikke gjør deg umiddelbart populær, heller ikke sår på skuldra av alle "klaps", eller sliten i handa etter alle "high fives". Men kritikk kan du få. "Den som er med på leken, får tåle steken." Noen ganger blir en derimot hardere brent enn ventet.

Det er fort gjort å si eller skrive på en måte som blir misforstått. "KAN det misforstås, så BLIR det misforstått." Det er min erfaring også! Muligens, for ikke å si sikkert, meg som uttrykker meg uklart. Som Ole Brum sier: "Det hørtes riktig ut når det var inni hodet mitt". Siden jeg (tross alt) VET hva jeg mener, og ikke minst IKKE mener, så klarer jeg ikke alltid se i min egen tekst om det er noe som kan misforstås. SÅ uklar er jeg i hue. Men allikevel hiver jeg meg uti det. Gang etter gang. Og det hender det blir noe ugreier ut av mitt utemmede behov for å ytre mine meninger, enten det er skriftlig eller muntlig. Men vet dere hva? Nå er jeg så gammel, at det har jeg faktisk begynt å gi beng i. Folk får bare irritere seg, misforstå, mistolke, beskylde meg for å mene noe jeg ikke gjør; jeg står for mine meninger. Dvs, inntil jeg hører noe som får meg til å endre de meningene. Og det skjer stadig vekk. For meg så blir det for dumt å tviholde på meninger en har hatt, hvis andre har noe mer fornuftig å komme med. Noen oppfatter det som vaklevorent. Det gjør IKKE jeg. Jeg anser det som klokt å endre mening, når det kommer nye opplysninger til bords. Ville vært totalt merkelig om mine meninger og slutninger alltid var de rette, ikke sant? Fornuftige folk evner å endre meninger. Siden jeg ikke er politiker, kan jeg til og med innrømme det! Jeg kan innrømme at jeg har vært korttenkt, hatt for lite kunnskap, at jeg har misforstått.  Jeg har rett og slett vært menneskelig og tatt feil, så jeg tar en ny og bedre beslutning. Kanskje...

Og, en ting til, bare en selv vet HVA en mener og ikke mener. Selv om vi alle ofte er uklare i tale, skrift og oppfattelse, så kan vi finne ut av det sammen, hvis vi legger godvilja til. Og fyller på med litt humor.  Og humør. Det er lov å være uenige. Egentlig er det sunt med ueninghet. Og underholdende. Det fremmer utvikling, hvis en behandler uenigheten på rett måte. Og før du går i lufta av irritasjon over andres meninger, det er lov å spørre en gang til, kanskje andre bare har uttrykt seg litt uklart eller kanskje du selv har vært litt uklar i oppfattelsen. Eller begge deler samtidig! ER det rart det blir misforståelser her i verden! 😉

SÅ, dette var en veldig lang innledning til temaet. Noen har sikkert falt fra for lengst. Det som koblet meg inn på denne tankegangen, er den årelange kampen til en verdenskjent mamma. Verdenskjent i Norge iallefall, vi norske tror jo som regel DET er verdenskjent på ordentlig. Alle mammaer vet hvor sårt det er når barnet ditt ikke har det bra, når noen truer det eller behandler det dårlig. Det er det vondeste en kan utsette en mamma for. Tror jeg. En føler automatisk med alle mammaers kamp for sitt barn. Men vet dere hva, det var noe som fikk meg BORT FRA å trykke "liker" på dette innlegget om French. "All I want for Christmas...". Jeg kunne skrive side opp og side ned om hvorfor jeg fikk den magefølelsen, men det skal jeg spare dere for. Dere kan tenke det samme selv. Eller noe helt annet. Det er greit.

Denne kampen har pågått i media i så mange år, jeg har glemt mye, men jeg er faktisk ikke sikker på om French er verdt å støtte. Siden jeg ikke er sikker, støtter jeg den ikke, selv om det var et vakkert bilde av mor og sønn i det innlegget, med en tekst som passer inn nå i førjulstida. Jeg kan støtte henne som mamma derimot, hennes tanker og følelser rundt hvordan det er å være mamma til en voksen mann som har satt seg selv i en slik håpløs situasjon. Hvordan det er å elske et menneske som er fordømt av mange. Som kanskje har gjort noe umoralsk eller kanskje blitt uskyldig dømt. Det er en så vanskelig sak at UD ikke en gang klarer å ordne opp. Jeg støtter fortvilelsen bak det å ha en sønn som har vært ufornuftig, uheldig, kortenkt, opplevelseslysten eller rett og slett dum nok, til å rote seg bort i ei sånn mølje. Denne "kampanjen" på Face gir meg litt følelsen av at å trykke "liker" blir å støtte French personlig. Og det vil jeg ikke. For jeg VET ikke hva som er riktig. Og ikke har jeg energi å bruke på å finne ut av det. Jeg har ikke en gang (etter all omtale gjennom flere år) gjort meg opp noen klar mening om skyldspørsmålet, så jeg trenger ingen innspill for å få meg til å endre mening heller. Det er ikke alt en MÅ ta stilling til. Så ingen likes fra meg i dette tilfellet. Men menneskelig medfølelse til mammaen og sønnen og alle andre involverte på begge (eller alle) sider i denne tragiske saken, det gir jeg. Gjerne. Og ektefølt.

Samtidig sender jeg også varme tanker til alle andre mammaer som har dømte (fortjent eller uskyldig) sønner eller døtre i fengsel, i Norge eller i utlandet. Faktisk sender jeg medfølelse til alle pappaene også" <3 Og jeg sender medfølende tanker til foreldre og familie til barn (voksne eller mindreårige) som blir lemlestet i krig. Og alle foreldre som har syke og døende barn. Og...., ja dere har vel skjønt tegninga. Det er en skjebne like vanskelig for alle som har barn som lider, enten de får medieomtale eller ikke. Det er ikke alltid skjebnene med de mest ressurssterke frontfigurene som er mest verdt å støtte.

Jeg håper rettferdigheten seirer! Over alt og for alle. Et TOTALT umulig ønske, selvfølgelig. Så døm den som kan og vil!

Ha en fin kveld!

<3

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.