Confession to my husband!

oppslag3.jpg (998×500)

I natt (eller var det sent i går kveld) skjedde det igjen. Jeg glapp SurFace'n. Igjen. I gulvet så bitene føyk. Igjen. Nytter ikke å si unnskyld, nytter ikke ergre seg, gjort er gjort. Nå er jeg helt inneforstått med at jeg ikke kan vente å få noe nytt nettbrett, så slepphendt som jeg er. Det må vel i såfall være som et hjelpemiddel for funksjonshemmede. 😉 Men selv om tilgang til internett føles livsviktig for meg, så er det nok ikke grunn god nok. Godt iPhonen holder stand, så jeg ikke blir helt uten nett når andre kilder i perioder svikter.

Men SÅ, etter å ha plukka opp både SurFace'n og synlige bevis (små sorte biter av hardplast) fra gulvet og plastra skaden, kom jeg til at SurFace'n og jeg jo passer aldeles perfekt sammen, Så jeg beholder den så lenge jeg kan, jeg. Eller den kan, er kanskje rettere å si. Kanskje kjøpe et tykt polstret omslag til den.

Øverste venstre hjørne utafor skjermen har nå diverse hull og sprekker. Siden jeg ikke gadd lete etter passende sort tape rett etter hendingsøyeblikket, ble skaden reparert med vanlig blank tape fra skrivebordet. Da jeg var på plass i senga med nettbrettet igjen (SurFace og nettbrett er det samme, eller egentlig ikke, men det klarer jeg ikke forklare, er jo litt skadet jeg også), så oppdaget jeg at det glitret og skinte så fint i tapen der oppe i hjørnet. Minnet meg om da jeg før jul da jeg hadde bandasje i ansiktet som jeg pimpet opp med glitrende stjerner og hjerter. Vi er jo like SurFace'n og jeg! Vi gjør det beste ut av de små og store skader vi (eller andre) måtte pådra oss. Synlige skader og arr er da ikke så farlig, vi klistrer igjen og pynter opp. Så går livet videre. På litt skjelvende ben noen ganger, men dog.

SurFace'n hadde før en lang sprekk tvers over skjermen. Etter nattens bravader har den også mange små sikk sakk-sprekker. Men likevel så virker den! Akkurat som meg. Ble enda mer glad i den jeg, da jeg skjønte det. En skikkelig hardhaus av et nettbrett jeg har fått meg, med andre ord. Har holdt stand gjennom eierinnens hardhendte (utilsiktet riktignok) behandling i snart halvannet år. Still going strong! Strong og strong, det funker iallefall. For det meste. Akkurat som meg. Og de små sikk-sakk-sprekkene var faktisk ganske søte å se på.

Av og til vil SurFace'n ikke starte når jeg skal ha det i gang om morgenen. Akkurat som meg! Etter mye prøving og feiling og masing, så kommer det til slutt i gang. Da virker det bra en perioede, så må det plutselig lades for å orke mer. Akkurat som meg! Det kan slås av og på et par dager uten særlig plunder, men så, tatt helt ut av det blå, er det kranglete og irriterende og vil ikke starte i det hele tatt. Akkurat som meg! Kan jo ikke kvitte meg med denne godsaken. 🙂 Vi forstår hverandre for godt til dedt nå. Det er akkurat som med en ny bil, de første synlige skadene er veldig irriterende, men så blir en vant til skadene. Skadene minner en faktisk på alt hyggelig en har opplevd sammen. Er ikke så ny lenger jeg heller, så synlige skader tar jeg som et bevis på levd liv. Trøster meg med at det er en egen sjarm med både gamle biler, gamle nettbrett og gamle mennesker. De har utholdt og opplevd mye.

Jeg og SurFace'n skal nok klore oss fast i hverdagen sammen en stund til, vi! Hjernene våre funker sånn noenlunde det meste av tiden, og det som skjer utvendig dekker vi over så godt vi kan!  Hurra for oss!

Til slutt, må bare skryte av en ting, den første skjermskaden var IKKE min skyld! Faktisk ikke. Er så fornøyd med det. Det skjedde i et tettpakket bagasjerom hvor denne sårbare SurFace'n aldri skulle befunnet seg. Den skulle sittet i forsetet sammen med meg, den! Men da hadde jeg kanskje aldrii funnet ut hvor tøff han er. 😉 Men jeg tar altså ikke på meg mer skyld enn jeg har, sånn er'e med den saken! 🙂 Jeg ødelegger nok av ting og tang som det er. Den gangen var det for en gangs skyld "Duppedittenes Høye Beskytter"  her i huset som var litt uoppmerksom i pakkeøyeblikket. Nesten så det var litt moro for meg å være heeeeelt uskyldig. Tidligere prøvde gubben (alias "Duppedittenes Høye Beskytter") seg med "Kan du ikke iallefall prøve å være litt lei deg da?" når jeg ødela noe. Med åra har han heldigvis skjønt at jeg hadde helt rett når jeg da svarte "Du skal være veldig glad at jeg ikke blir lei meg hver gang jeg ødelegger ting, ellers ville jeg gått og vært lei meg hele tida!". Og hvem vil ha ei kone som går og er lei seg hele tida?

Ha en fin dag!  Med hilsen to halvt funksjonelle, men optimistiske, kreaturer/duppeditter. 🙂

PS: Jeg har blitt oppholdt så lenge her hjemme med å holde min skadete venn med selskap, så nå rekker jeg allikevel ikke inn til Bøkeskogen og kaffe i dag. That's life! Enda godt jeg har min alltid tilstedeværende (virksom eller ikke) venn her hjemme. Aldri ensom med en sånn kriger til selskap. Neste onsdag kanskje jeg rekker kaffen! 🙂  DS

PS2: Så lekker og smekker som på bildet øverst var min venn da vi traff hverandre. Berøringspennen er nå borte vekk. Iallefall så vidt jeg vet. Berøringsskjermen sluttet allikevel å fungere ved første skjermskade, så no problemas. Støtteplata bak ble revet løs i et 'slipp' for lenge siden. Og skjermen er ettersom månedene har gått forbi blitt dekorert med et fint mønster med sprekker. En SurFace med sjel har jeg nå! Den har sluppet å stå til pynt iallefall, det er helt sikkert. Akkurat som meg! DS

Case closed!

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.