Super Bowl – del 6

Det var som røpet i forrige innlegg, lagt inn en dagstur for oss til Mexico. San Diego ligger ikke langt fra Mexicogrensa.  Rett på andres side  grensa ligger Tijuana. Dit skulle vi. Vi ble fortalt historier om hva som kunne skje hvis en var 'uoppdragen' mot mexikanske tollere og andre myndighetspersoner. Med tanke på mitt lille opptrinn med amerikanske tollmyndigheter, bestemte jeg meg for å gjøre meg mest mulig usynlig overfor de mexikanske.

Første etappe foregikk med tog. I løpet av oppholdet hadde jeg forundret meg over bilparken i California, så ny og blank. Ikke en eneste bil i sikte som så særlig gammel ut. Hvor gjør de av alle bruktbilene da, tenkte jeg. Da vi kom til Mexico fikk jeg svaret på det, for der var det like få nye biler som det var få brukte i San Diego. Det var som å slå over en bryter da vi passerte grensa, alt så plutselig litt trist, falleferdig, gammelt og skittent ut.

Jeg holdt pusten gjennom tollkontrollen, husker lite av det, men gjennom kom vi. På utsida sto en buss og ventet på oss. Vi krysset fingre og håpet den ikke ville falle sammen før vi kom dit vi skulle. Jeg har inget ønske om å dra til Tijuana igjen, det var ingen koselig opplevelse. Husker ikke hvor mange timer vi var der, men var glad da vi kunne dra derfra igjen.

Det jeg husker er støyende innkastere som prøvde å snakke og halvveis dra oss inn på sin bar eller restaurant, selgere som ble krakilske hvis en pruta noe særlig. Skittent og møkkete var det. Jeg følte meg rett og slett utrygg. Vi ruslet en runde, noen handlet vesker, klokker eller andre souvenirer. Billig var det iallefall. Så samlet vi oss på en bar. Den lå i annen etasje, og jeg var glad for å være i trygghet fra alt som skjedde på gateplan. Nå var det heldigvis bare å vente på hjemreisen.

Selvfølgelig ble det servert mexikansk Corona med den obligatoriske limebåten stukket ned i flaskehalsen. Det var lenge å vente, så vi rakk å bli i godt humør og latteren satt løst. Så vidt jeg husker iallefall. Men skal si jeg satte latteren ettertrykkelig i halsen da jeg skulle på toalettet! Jeg var ikke den første som måtte ta turen, et par av gutta hadde vært en tur allerede. Det eneste positive med de toalettene var at det faktisk fantes egne dame- og herretoaletter. Da jeg reiste meg, spurte en av de som allerede hadde besøkt toalettet om jeg kunne klare å holde meg. I så fall ville han anbefale det, for herretoalettet var utrolig grisete og ekkelt. Men holde meg kunne jeg ikke. Men det dametoalettet kunne umulig være så mye bedre enn herreavdelingen. For hvordan i alle dager var det i det mulig og drive serveringssted med sånne toaletter. Det var litt av et syn. Det var så ille at det nesten var festlig, hadde jeg bare sluppet å bruke dem. Godt en hadde sterke lårmuskler, da klarte en iallefall å holde seg i sittende stilling. Guttene hadde jo en litt enklere oppgave i så måte. Tror det var en av fire klosetter som virket, de andre var proppfulle av papir, så fulle av vann at det rant over, eller de hadde løsnet fra veggen. Den ene vasken var revet løst fra festet sitt i veggen, kranene hang og slang. Det stakk løse utilkoblete rør ut fra veggen. Om det i det hele tatt noen gang var vasket der er jeg usikker på. Om noen av kranene virket, husker jeg ikke. Men jeg husker det ikke ble så mye som fukting av tunga med øl etter det, i håp om å slippe flere turer på dit. 😉 Har aldri sett noe så ille verken på film eller på bilder.

Var deilig å være tilbake i San Diego og vakre La Jolla, nesten som å komme hjem. Men alle gode drømmer tar dessverre slutt, og jeg måtte se i øynene at min lille virkelighetsflukt straks var over. Husker at jeg under mellomlandinga i Seattle, trakk meg vekk fra de andre, magen begynte å vri seg med tanke på hva som ventet meg hjemme. Tårene hadde vanskelig for å holde seg unna. I en bokhandel kom jeg over en nydelig souvenir. Det var en pin til å sette på jakkeslaget, en vakker liten engel laget av krystall og 'gull', den var montert på et kort hvor det sto: 'Here is en angel for you to wear, to guide you and protect you and show you that I care.'  Det var min avskjedsgave til meg selv, de ordene gikk rett i hjerterota, de gav meg styrke for resten av hjemreisen. Jeg kan når som helst sitere disse orda, samme hvor mye annet jeg har glemt i årenes løp. Engelen ligger fortsatt i smykkeskrinet mitt, og jeg smiler alltid når jeg ser den. Og med det sier jeg takk for turen!

P.S. Mamma levde et par uker etter at jeg kom hjem. Om få dager er det atten år siden allerede. R I P.

Linda.jpg

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.