Super Bowl – del 2

Jeg  hadde på forhånd, i kjent stil, fortalt alle som ville høre på om min forestående tur til det forgjettede land, selveste Amerika. Jeg visste hvor California og San Diego befant seg på kartet og jeg visste hvor Norge lå. Og jeg visste at vi skulle mellomlande i Seattle. I min tankeverden var det helt klokkeklart at vi da skulle mellomlande på USA's østkyst. Hver gang jeg nevnte mellomlandinga i Seattle, sa en eller annen; 'På vestkysten, ja!' 'Neida, sa jeg, på østkysten.' 'Var det ikke Seattle da?' 'Joda, sa jeg, det ligger på østkysten'. Folk gadd vel ikke si mer, for jeg var skråsikker på det med østkysten. De fleste så litt forundra ut, men jeg tenkte det var fordi de lærte noe nytt. hehe... Faktisk trodde jeg i mange år at jeg virkelig hadde mellomlandet på østkysten. Ble veldig overrasket da jeg fant Seattle på kartet ved en eller annen anledning. 'Jøss, er'e der du ligger!' Det var derfor folk så så forundret ut altså.

Men vi landet nå til slutt i Seattle. På vestkysten. Minnene er litt vage, men husker godt vi sto i lange køer ved pass- og sikkerhetskontroll. Håndbagasjen ble gjennomlyst, det hadde ikke jeg opplevd før. Men endelig var vi alle igjennom, sto samlet og fikk info om neste steg på veien. Jeg hadde bestemt meg for bare å henge på, de andre var reisevante og vi hadde jo reiseledere. Plutselig kjente jeg ei hånd på skulderen. Jeg skvatt til. En sikkerhetsansatt pekte ned på gulvet. Det var en nesten usynlig strek der som jeg visstnok hadde tråkket over med noen cm av den ene skoen min. Denne streken var grensa mellom sikkerhetssklarerte og ikke sikkerhetsklarerte passasjerer. Jeg ble geleidet tilbake og måtte gjennom deler av sikkerhetsrutinen en gang til. Følte meg litt liten da, redd jeg skulle komme bort fra de andre. Hadde jo ikke orket høre etter info'en reiselederne gav. Jeg var jo tross alt på rekreasjon, om dere skulle ha glemt det, og gikk rundt i halvsvime.

Men endelig var jeg gjennom nåløyet for andre gang. Flyplassen var kjempediger, derfor gikk det en aldri stillestående internbane rundt og rundt og rundt, slik at passasjerene raskt skulle komme seg til riktig 'seksjon', gate eller utgang, uten å måtte overnatte underveis. Jeg husker vel ikke rekkefølgen på alle begivenhetene korrekt lenger. Husker bare masse folk og det evinnelige superraske toget som spydde ut folk via doble dører hver gang det stoppet. Like mange klemte seg deretter inn dørene og, vips, toget forsvant så raskt at en var redd for å bli dratt med i dragsuget. Vi var som sagt 25 personer pluss/minus, men ikke alle gikk sammen hele tida. Mulig vi var to grupper med hver vår reiseleder. Jeg var iallefall lettet over å være gjenforent med resten av reisefølget etter min utvidete sikkerhetskontroll. Jeg valgte meg ei gruppe og hang på så godt jeg kunne. Skjønte at her ville jeg slite hvis jeg måtte finne fram på egenhånd. Vi måtte jo bl a ta denne banen og sørge for å komme av på riktig stoppested. Alt skjedde så fort. Ei ny vogn kom susende både titt og ofte, til slutt var det vår tur, vi klemte oss inn dørene. Dvs, de rakk ikke å få med meg før dørene smalt igjen og toget raste videre. Husker fortsatt den uvirkelige følelsen, lille meg mutters alene, helt avhengig som jeg hadde gjort meg av reiselederne og de andre. Jeg sto som fastfrosset og snakket strengt til meg selv. 'Ikke få panikk, ikke få panikk, ikke få panikk!' Jeg bråsnudde, og under over alle under, et stykke bortenfor gjenkjente jeg noen fra reisefølget. Hvilken lettelse! Jeg trodde de hadde dratt med banen før oss.

Jeg fortalte hva som hadde skjedd, og tryglet om at de måtte passe på at ikke de også 'mistet' meg. Tror faktisk jeg gikk og tviholdt i jakka til en av guttene en lang stund. Men vi kom oss dit vi skulle, kom oss ombord på neste fly og begynte siste etappe mot San Diego.

Jeg gjorde selvfølgelig furore på flyplassen i San Diego også!

Fortsettelse følger...

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.