Februar alt? Hmmmm.

Tida raser avsted. I går kom vi hjem fra noen dagers besøk i Old Windsor, UK. Vår eldste sønn bor over der. Det var noen grader varmere enn her, og vi fikk til og med litt sol. De få dråpene med regn vi fikk har jeg alt glemt.

Der er så koselig å kjøre rundt på den engelske landsbygda, fra den ene lille byen til den andre. I mine øyne ser det meste likt ut, og ikke husker jeg navnet på alle steder vi har kjørt igjennom. Det blir en kaffestopp her og et lunsjstopp der.

Noe av det koseligste med UK er pubene. Husker første gangen jeg gikk over terskelen til en lokal pub i Old Windsor. Først måtte jeg tråkke over bikkja som hørte til der, den gadd ikke flytte seg. Så kikket jeg mot bardisken, og der satt jamenimeg to gamle damer (dvs 10-20 år eldre enn meg) og drakk av hver sin halvliter øl. Eller pint var det kanskje. Midt i uka var det også. Hadde det vært i Norge ville vel disse hyggelige damene blitt sett på som en melliomting mellom flyfiller og fyllebøtter. Overdrevet, men dere skjønner hva jeg mener. Da jeg skulle på toalettet hadde bikkja flyttet seg dit, og da vi skulle gå, lå den foran døra igjen. Herlig! Pubeieren var som tatt rett ut av en engelsk TV-serie.

Jolly Gardeners, 92-94 St Luke’s Road, Old Windsor, Berkshire - in September 2011

Under vår rundreise på landsbygda denne gangen stoppet vi ved en hyggelig utseende pub som het White Hart. 'Dog friendly' sto det på skiltet, sammen med åpningstidene. Vel inne var det to vakre og rolige pub-bikkjer som luntet rundt. De kikker knapt på deg, men hvis du inviterer til litt kløing bak øra, holder de deg gjerne med selskap en stund. Det var kun en mann bak disken og ei dame som koste seg med et glass øl ved bardisken. De pratet om det forferdelige været (dvs lett overskyet, men over ti varmegrader). Det fine med England er at en ofte kan prate til fremmede folk uten at de kikker på deg som om de mistenker deg for å ha rømt fra et fengsel eller et sinnsykehus. Det er så deilig for skravlesjuke nordmenn. 🙂 Så vi snakket litt om hva som var virkelig dårlig vær, og de misunte ikke oss vinteren vår. Og jeg fortalte hvor bikkjefiendtlige norske spise- og drikkesteder var, de misunte oss ikke det heller.

Vi fikk kaffekoppene våre og fant et bord ved den ene peisen. Stort rom, koselige gammeldagse lokaler og dermed to digre peiser. Pubeieren begynte å tenne opp i peisene, de er jo tydeligvis så frosne disse engelskmennene. 😉 Det begynte å lukte koselig varm ved. Ved nabobordet satt et eldre par som var på ettermiddagstur med bikkja si. Og jamen kom det ikke inn en fyr med ikke mer enn tre golden retrievere i bånd. Men de forsvant fort ut igjen. Og pubeieren holdt på og holdt på med de digre peisene, uten helt å få varig fyr i noen av dem. Det viste seg at han nylig hadde overtatt 'etablissementet'. Det gamle paret hadde bodd i småbyen i over 50 år og kunne fortelle han om hvordan det så ut der den gangen.

Hvis dere lover å ikke si det til noen, så var det så koselig på denne landsbypub'en at jeg unnet meg ikke bare en, men to Baileys inntil kaffen.  På blanke ettermiddagen. Jeg er så heldig at jeg ikke helt tør å kjøre i England, de kjører som kjent på feil side av veien. Så gubben måtte allikevel ta seg av kjøringa. Men neste gang har jeg tenkt å gi kjøringa et forsøk. Kan jeg kjøre i Spania skal jeg vel klare meg i England også. Men det er en merkelig følelse i det øyeblikket du tror at motgående trafikk kommer mot deg i ditt kjørefelt. Og rundkjøringer er en hjertet-i-halsen-opplevelse de første gangene. For ikke å snakke når du skal sjekke om det er fri bane før du går over gata. Har vel hendt et par ganger at noen har tatt meg i armen og dratt meg i sikkerhet.

Men det er alltid deilig å komme hjem til egen seng igjen. Og egen dusj. Og eget kjøleskap faktisk. Engelsk kost er ofte kraftige saker. Men blandinga av pub, gamle damer og bikkjer er veldig sjarmerende! 🙂 Det skal de ha.

Ha en super kveld!

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.