Neste i rekka, en lekker rød sak

Da tok vi steget opp til 325-modellen. Den var lekker og iøynefallende. Syntes vi da, og det var jo det viktigste. 🙂 Med senket karosseri. Den lå som klistra rundt alle svinger. Ikke det rette kjøretøyet på humpete skogsveier, men en kjører jo tross alt oftest på asfalt.  Og dette var heldigvis før alle fartsdumpene gjorde sitt inntog langs veiene våre.

Egentlig var jeg lite opptatt av denne nye bilen som skulle komme inn i familien. Naturlig nok, det var nemlig andre som også var på full fart inn i familien. Vårt første barn, og det overskygget all verdens bilkjøp. Så de neste to åra dreide det meste seg om barn og jobb. Bil var igjen bare et transportmiddel for meg. Og innen jeg fikk sukk for meg, så var bilen byttet ut med en ny. Den lekre røde var pare en parantes i mitt liv, til tross for sitt tiltalende vesen.

Eldste sønn var to år da vi byttet denne lekre røde til en mer anonym sølvgrå modell. Dere vet, barn og røde biler, det er jo stort. Han var glad og fornøyd da vi kjørte til bilforretningen i Kongsberg, det var moro å kikke på alle bilene også. Men da vi skulle kjøre hjem og flyttet barnesetet over i en kjedelig grå bil, og den lekre røde ble stående igjen, DA fikk pipa en annen lyd. Det var ikke populært.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.