Black Beauty

Åååååå, DEN følelsen da jeg satte meg bak rattet i den bilen. Aldri hatt akkurat den følelsen siden. Det er noe med første gangen en setter seg inn i sin egen fabrikknye bil. Lukta, alt nytt, pent og skinnende. Og så tight og fin!  Lyden på motoren, en helt spesiell brummesumming. Det eneste  lille forstyrrende elementet var en svak summing fra bensinpumpa som lå rett ned for øra når en hadde åpent vindu og bilen gikk på tomgang. Når vinduet var lukket, var det ikke en lyd å høre. Utrolig godt isolert kupe i akkurat den bilen. Giringa var så presis som det er mulig å få. Her var det ikke noe rykking hverken ved oppstart eller giring. Ikke alle biler er så lettkjørte dessverre. Var nesten ikke mulig å få til annet enn perfekt giring. Den gav ordet kjøreglede en helt ny dimensjon. Setene var en drøm å sitte i. Rattet lite og kompakt og godt å holde i. Følelsen av å kle på seg bilen og være ett med den. Alt funka! En må ha opplevd det for å kunne forstå det. Som så mye annet i livet. 😉

På den tida dreiv bilfolket og klistra dekorstriper på sida av bilene sine, og denne fikk tynne røde striper. Syntes selv den ble rålekker. Kunne bare stå og nyte synet av de vakre linjene. De her BMW'ene har riktignok noen skikkelig harde fjærer, ikke akkurat noen bil for de som liker å duve behagelig bortover veien. Nei, her er det lagt opp til sportslig kjørestil, ulempen er jo at du kjenner det om du kjører over ei tikrone i veien. Men DET er det verdt. Gode kjøreegenskaper og lynrask reaksjon er trafikksikkerhet. Så lenge du ikke misbruker det som er under panseret. Husker ingenting om hestekrefter og slikt, men sparka fra gjorde det, iallefall for ei som var vant til trege Renault'er. Det var med den bilen jeg oppdaget tryggheten ved å kunne 'hoppe sidelengs', som jeg pleier kalle det. Det føltes faktisk slik, superpresis reaksjon og rask aksellerasjon, så er du forbi den laaaaaaaaange traileren før noen rakk å reagere. Litt overdrevet selvfølgelig...

Husker et fantastisk bilde av denne bilen fra en tur over Gaustafjell mot Rjukan. Så sort og blank at den nesten så gjennomsiktig ut, og med høstfarger på landskapet rundt. Vakkert. Og en ung utgave av meg som sto og poserte ved siden av i en beige Gerry dunvest. hehe... Husker dere dem? Var vel ikke alene om å ha en sånn. Eller kanskje det bare var meg som trodde det var poppis. Var ikke ofte jeg hadde merkeklær, det var bortkasta penger for meg. Kan ikke få BÅDE dyre klær og bil. En får ta sine valg her i livet! 😉 Men Gerry'en var iallefall pen inntil sort bil og høstfarger!  Tenkte jeg skulle finne nevnte bilde i pc-samlinga, men kom på at dette var før vi begynte å lagre bilder på den måten. Må kanskje ha vært i 84-85. Det var forresten en 320i.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.