Tid for Renault 5

På jobben hadde dattera til sjefen (hvis jeg ikke husker feil) en hvit Reanult 5. Etter å ha lånt den en gang jeg skulle et ærend inn til byen, så visst jeg bare at en sånn liten kjekk bil skulle jeg også ha. Så jeg bestilte en da, prøvekjørte den ikke en gang. Snakk om nedtur  da jeg satte meg inn i den nye doningen. Dattera hadde jo sikkert toppmodellen, det her var noe billigere skvip. Ikke isolasjon i taket, var som å banke på bølgeblikk. Og en liten strikkmotor i forhold til den spreke jeg hadde prøvd. Interiøret var det selvfølgelig også klasseforskjell på. Korttenkt kalles det. Fikk vel ikke noe navn den heller.

Utfordringen var at jeg jobbet på Hegdal og bodde på Valby. Det var helt umulig å komme seg ut på veien og oppover bakken mot Grønneberg uten å få en bil klint oppi i rævva.  Avstanden til svingen ned mot Kiiel verksted var for kort for denne latsabben. Jeg hadde måttet kunne kikke rundt svinger, skulle jeg følt meg trygg der. Lettere hvis jeg skulle mot Skreppestad, da var det tross alt nedoverbakke. Skulle jeg driste meg til en forbikjøring med den lille hvite, så måtte jeg ha ei hel flystripe. Det kunne kanskje gå på vei ut mot Stavern, den lange rette strekka etter Jordfallen. Den gangen var det ikke så mange helgule striper midt i veibanen (eller overså jeg det kanskje...), så det var mulig, med stor innsats å komme seg forbi. Fortrinnsvis hvis det var en enda latere bil enn min, og helst en mann med hatt inni. 😉 En annen plage var den utrolig dårlige svingradiusen. Men med litt vrikking og dikking, fram og tilbake kom en seg inn der en ville, og når den først sto i ro, så tok den utrolig liten plass.

Jeg gikk gravid den vinteren jeg overtok denne saken, så den ble utstyrt med kupevarmer. Det var mye snø den vinteren, men når jeg kom ut om morgenen, sto den der, helt snøfri og klar til å kjøres. Det er det beste minnet jeg har om den bilen. Det verste minnet er at den gav meg litt kjøreskrekk. Hadde jo etterhvert en liten unge som skulle fraktes hit og dit, og glemmer ikke en gang jeg møtte et beist av en trailer midt i den trange svingen før Grønneberg. Da skjønte jeg at det HER hadde gått veldig galt hvis jeg hadde blitt truffet. En liten tynn blikkboks mot en stor trailer. 🙁  Var ikke videre lei meg da denne bilen forsvant ut av livet mitt. Holdt vel faktisk ut med den i ti år eller noe sånt. Skal ikke si at jeg ikke gir bilene mine en sjans!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.