Renault 17 – den navnløse mørkegrønne

Nå gikk jeg i surr i rekkefølgen her, denne doningen hadde jeg jo før Renault 5. Ble derimot aldri noe godt forhold mellom oss, kanskje jeg hoppet over'n fordi jeg har fortrengt dette bilforholdet. Men han gjorde nytta. Var det Renault 17 da tro? Forferdelig stygg fasong, umulig å forklare, må oppleves. Skal prøve å finne et bilde. Hadde ikke Renaulfabrikken designere på den tida? Huttetu, den var enda verre enn jeg husket, jo, og min var i tillegg enda mørkere grønn.

Bilen hadde også manuell chock. Måtte ha full chock selv sommerstid, og samtidig så mye gass at det hørtes ut som et fly som skulle lette. Trodde det var bare min som var litt ugrei sånn, men hørte senere om andre som hadde hatt tilsvarende bil som nabo, og de kjente igjen flylyden. 😉 Til tross for full chock, var den allikevel umulig å kjøre før det var gått ti minutter. Det rykka og gikk. Jeg fikk et kallennavn på jobben, husker jeg, pga den hersens bilen. Jeg hadde jo ikke tålmodighet til å sitte der og vente i 10 minutter! Resten av bilens rariteter har jeg nok fortrengt.

Husker ikke hvorfor det ble slik, men pappa overtok den stygge mørkegrønne etter meg. Han hadde mer tålmodighet enn dattera, og orket dermed vente til motoren var varm. Tror de ble ganske gode venner.

Ferdig med den. Nå begynner det å bli litt vanskelig å holde styr på alle doningene her, for mens jeg hadde den stygge mørkegrønne, traff jeg gubben. Han hadde en orange Opel Ascona med soltak. Den rauta som ei ku hver gang den ble startet. Jeg er ingen bilmekaniker, men dere som skjønner dere på sånt, vet nok hvorfor. Med den skremte jeg vettet av sjefen min en gang. Jeg hadde jobbet overtid, og var eneste igjen på jobb, uten bossen selv og noen forretningsforbindelser som akkurat da hadde et møte på kontoret hans. Overtiden var ikke planlagt, og dermed heller ikke parkeringa, så stor var min skrekk da jeg kom ut på parkeringsplassen og så at den orange kua sto parkert rett på utsida vinduet der møtet foregikk. Og vinduet sto åpent! 🙁 Siden jeg ikke gadd gå hjem, så var det ikke annet enn å gjøre enn å vri rundt nøkkelen og la det stå til. Sjefen sto ved skrivebordet med ryggen mot meg og kua, ivrig gestikulerende mot gjestene. Har aldri sett noen mann spinne så raskt rundt som sjefen i det øyeblikket motoren starta! Jeg vinket beskjemmet og kjørte forsiktig hjem. Det var jo ikke min bil, så jeg følte meg litt unnskyldt. Om jeg i det hele tatt hadde den bilen med meg på jobben etter det, så parkert jeg helt sikkert ikke utafor det vinduet. 😉

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.