SOFUS. Min første bil!

Jeg har alltid hatt navn på bilene mine. Iallefall de jeg har vært glad i. Min første bil overtok jeg etter pappa. Jeg var atten og et halvt og hadde fått lappen. Vidunderet (det kommer som kjent an på øynene som ser) fikk navnet Sofus. Kan ikke huske hvorfor. Men Sofus var en 61-modell (eller var det 62) Ford Taunus 12M. Den var lysegrønn med hvit stripe langs sida. Pappa avanserte til en rød breiflabb av en Taunus 17M. Husker hvor sur jeg ble da han ikke uten videre ville la meg prøvekjøre den rett etter henting. Skikkelig furtete var jeg. Så jeg fikk jo prøvekjøre den, en liten tur utover mot Kaupang. Så var det tilbake til Sofus, og den likte jeg  mye bedre.

Sofus hadde rattgir. Det var ganske vanlig på den tiden. Eller han var jo gammel og mett av dage alt når han kom til meg, min kjære pappa hadde aldri fabrikknye biler. Sofus slet dekk noe ut av milde. Bare foran. En ferie ned til Sørlandet og hjem krevde et nytt sett med fordekk. Men jeg elsket han med alle hans feil og mangler. Det var ikke så mange sikkerhetsregler heller den gangen. Det er jo tross alt 40 år siden. Det var ikke bare å trykke på en knapp eller vri på tenninga som på nåtidens biler. Nei, det var manuell chock. Orker ikke forklare, og klarer vel heller ikke. Men motoren måtte ha hjelp for ikke å kveles når den var kald. Det var en egen teknikk, hver bil sin egen prosedyre vedr. hvor langt en skulle dra spaken ut og hvor mye en eventuelt måtte pumpe med gassen samtidig. Ble en for ivrig, ble motoren rå, og da måtte en vente en stund før en prøvde igjen. Sofus var ikke så enkel å starte, den protesterte fælt den første vinteren. Men pappa visste råd, han utstyrte dattera med ei gjennomsiktig plastflaske med bensin på. Den kjørte jeg rundt med i baksetet. Når jeg skulle starte i kulda, så var det opp med panseret, en skvett bensin rett i forgasseren. Så vidt jeg husker. Jeg husket hvor den skulle helles da iallefall, det er det viktigste. Det oste jo bensin. Hendte jeg søla litt også. Heldigvis røkte jeg ikke den gangen. Eller gjorde jeg? Sikkert ikke i bilen iallefall. Så startet som regel mnotoren. Veldig glad hver gang, iallefall når jeg kom ut fra Munken kino og hadde tilskuere.

Husker jeg kjørte rundt med noen utrolig høye platåsko, ikke helt enkelt, men sånn var'e den gangen. Hendte de kila seg fast i pedalene, men et rask vrikk og rykk med foten, løste den saken. Sånt lærte vi oss fort. Akkurat nå kan jeg faktisk ikke huske hvordan Sofus endte sine dager. Kanskje den døde av sorg over å bli byttet ut med noe så stygt som en Renault 17?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.