Kroniske sykdommer, mas mas mas

Ble trigget av nok en artikkel om kronisk lidelse og pasientens følelse av ikke å bli tatt på alvor. Det er jo en evig diskusjon i mediene, opp og ned og i mente om ME, fibromyalgi, betennelseslidelser, autoimmune lidelser, tarmsykdommer, MS, stoffskifte, allergier og ørten andre tilstander. Lidelsene 'krysser hverandre', det er ofte de samme mer eller mindre diffuse symptomer som går igjen ved lidelsene. Smerter, utmattelse, fordøyelses- og søvnproblemer er ofte fellesnevnere. Det er som regel opp til pasienten selv å bevise sin 'tilkortkommenhet', for det er kun blodprøvesvar, røntgenresultater og andre synlige bevis som gir rask tilgang til å erstatte lønnsinntekt med 'sykelønn'. Lønn må en familie ha for å få hverdagen til å gå rundt, vi har blitt plagsomt avhengig av penger. 'Å være syk uten inntekt' er utenkelig. For de mest kronisk uheldige ender gjerne lidelsene med uføretrygd. Tragisk for den enkelte familie, og dyrt for staten. Hvor kommer DET fra forresten, at alle lidelser legevitenskapen ikke forstår/har funnet løsningen på, de er ikke reelle?  Iallefall ikke hvis det i tillegg er flest kvinner som blir rammet.

For det ER jo slik at noen av disse diagnosene oftest rammer kvinner. Veien til at 'det bare er noe psykisk' er ofte kort. Det er fortsatt kvinnen som oftest har/tar ansvaret for familiens omsorgsoppgaver, i tillegg til den lønnede jobben. Dette tærer selvfølgelig på helsa. Vi har tross alt enda ikke fått staten til å overta ALT. Jeg leste riktignok et forslag på FaceBook om at kommunen burde ta ansvar, slik at alle barn også fikk skikkelige sommerferieopplevelser. Snart er det bare fødselen vi må klare selv når det gjelder barna våre. Men tilbake til sykdomselendigheten; før ble faktisk også magesår ansett å ha psykiske årsaker. Magesår var i tillegg vanlig blant menn. Kanskje derfor det ble forsket nok på det, nok til å finne ut at det var en bakterie som var årsaken? Ikke bare stress. Magesår ble frifunnet fra 'det er bare noe psykisk'-mistanken. Folk fikk en kur så de kunne gå på jobb igjen.

Før fikk kvinner ha sine plager i fred. De var oftest ikke i jobb. Ikke lønnet jobb, vil det si. Det var ikke noe å hente i statskassa om en ble syk, en kvinne ble jo forsørget av sin mann, må vite. Barn, ungdommer,  arbeidsledige, syke og eldre ble også som regel tatt vare på og forsørget av familien (dvs mennene), om de ikke klarte seg selv. Vi hørte ikke i detalj om alle de sykes plager, siden de ikke trengte stille i retten (= forklare seg for NAV) for å få sin rettmessige månedlige utbetaling. Folk måtte klare seg selv. Og gjorde det.

Sånn er det som kjent ikke lenger. Staten, eller forsikringsselskapene, fanger oss opp ved den minste lille uheldige livshendelse. Forskjellen fra før er at nå er kvinnene OGSÅ ute i arbeidslivet, og krever SIN rett når de blir syke. Selvfølgelig! Og 'rett' i dette tilfellet er penger. Hva har vi krav på? Vi har jo betalt skatt vi også. Staten har omsorgsansvaret for befolkningen, istedenfor familien selv. For våre barn, eldre, arbeidsledige og syke/invalide/utviklingshemmede (unnskyld hvis noe av dette nå for tiden er diskriminerende betegnelser, det har jeg dessverre mistet oversikten over). Det er DA en skjønner hva kvinnenes ulønnede innsats egentlig var verdt. Sånn samfunnsøkonomisk sett.

Dermed; så lenge det ikke blir forsket NOK på kvinnesykdommer, så vil halvparten av arbeidsstokken i landet ha dårlige muligheter til å holde seg friske nok til å jobbe! Her i landet må en være minst 100% frisk for å kunne beholde en jobb. Inkluderende arbeidsliv til tross. Jo mer det forskes på kvinnesykdommer, jo flere kvinner vil kunne hjelpes av legene (ref. magesår og menn), få sin kur og slippe å belaste statskassa. Det er derfor katastrofalt dårlig økonomisk planlegging, for hele verden, å ikke ta kvinnehelse på alvor! Vi kvinner har blitt for viktige økonomisk i samfunnet til å ikke tas alvorlig. Penger styrer samfunnet. Familiene har ikke lenger nok LEDIG tid til å ta vare på sine barn, syke og gamle foreldre. De av oss (igjen oftest kvinner) som allikevel prøver å drive familiære omsorgstjenester ved siden av jobben, ender ofte opp med en av disse tragiske kroniske lidelsene. Da får vi nok av LEDIG TID igjen, men hva hjelper det når vi ikke samtidig har arbeidskraften intakt? Omsorgsarbeid er som kjent noe av det mest ressurskrevende en kan drive med. DET har de hatt tid og penger til å forske på iallefall. 😉

Så ta samfunnsøkonomien på alvor, sett i gang med tung forskning på 'kvinnesykdommene', så slipper staten brødfø så mange av oss! Vi er som kjent ikke fornøyd med brød og vann, høy levestandard er en menneskerett her i landet. Gourmet-mat, vin, kulturopplevelser, utenlandsferie to ganger i året, samt eget hus med lekkert interiør er ikke mer enn vi må kunne forlange. Tror ikke kvinnene går tilbake til husmoryrket med det første (iallefall ikke norske kvinner), så det er bare å ta denne samfunnsutviklingen ytterst alvorlig. Det HAR skjedd, nytter ikke overse fakta. Så sant kvinner får lik lønn som menn, så betaler vi også like mye skatt. Vi har OGSÅ krav på like mye i sykepenger om vi faller utenfor arbeidslivet. MYE sykepenger, og jo flere sykdommer som ikke har fått sin kur, jo dyrere blir det. Det er jo som kjent to måter å være syk på her i Norge; 'for syk for arbeidslivet' og normalt syk.

Men nå kom jeg på noe;  det er jo i tillegg det der med friske ungdommer som aldri kommer i jobb. Og andre unge som får kroniske lidelser før de i det hele tatt er ferdige med utdannelsen. BÅDE unge mennesker og halvgamle kjerringer som skal leve på statskassa, altså. Nei, nå følger ikke hjernen min med lenger, det MÅ være noe veldig galt med vårt nye samfunn, vi klarer ikke styre det! Men mene noe kan vi! 🙂 Iallefall frem til pengestress, tilsetningsstoffer og forurensning har tatt siste rest av vettet vårt. 😉

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.