Ladepause

Den eldgamle gresstrimmeren min og jeg går visst helt i takt, vi! Nå er batteriet tomt for oss begge, selv om bare en fjerdedel av jobben er gjort. Det hakka og gikk på slutten av økta for oss begge, men vi trua ut de siste kreftene, begge to. Nå står den gamle, orange ute i hageboden og gjør seg klar til neste økt, mens jeg sitter her og trøster meg med en annen god venn, SurFace'n min. Ikke si det så høyt at han ute i hageboden hører det, men SurFace'n min er bestevennen min for tida, selv om jeg ikke har kjent den lenger enn siden jul. Veldig underholdende fyr, SurFace'n. 🙂 En tredje god venn av meg, vaskemaskinen, er også i gang for å gjøre meg i litt bedre humør. Slitne damer blir som kjent litt grinete. Jeg iallefall. 😉 Men nå jobber det jevnt og trutt ute på vaskerommet (= badet), hører jeg. Sånt må jo til når en har vært på ferie.

Den orange gresstrimmeren prøvde jeg faktisk å bytte ut i fjor. Men det gikk ikke. Ber så mye om unnskyldning! Det var nok meningen at jeg skulle fortsette livet med min gamle venn, for hva er vitsen med å ha en ung, grønn og lekker gresstrimmer, med kort ladetid og ekstra batteri, når jeg selv ikke har lang nok batteritid. Og lang ladetid. Aner ikke hva jeg tenkte på. Gamle venner skal en ta godt vare på! Men en blir jo lett blendet når det kommer noe ungt, lekkert og sprekt og byr seg fram i fargerike kataloger. Trodde det skulle bli SÅ kjekt å få fart over hele hagen på en gang, bare å bytte batteri underveis. Ekspeditøren var også så hyggelig og virket veldig troverdig, så jeg glemte helt å tenke på at det nok var ganske dumt med skjærekniver i plast når en har fjellhage. Her er det nærkontakt med stein stup i ett og skjæreblader i plast knekker så lett som bare det. Nei takke meg til den gamle med billig fiskesnøre, som jeg bare kan dra fram mer av hver gang jeg smeller borti noe annet enn ugrass. Men ofte skjønner en ikke hvor verdifulle gamle venner er før det nesten er for sent. 🙁 Glad jeg fikk hentet meg inn denne gangen, og at min gamle orange venn har tilgitt meg sidespranget. Heldigvis rakk jeg aldri å kvitte meg med den. Den nye, grønne har blitt forvist til Tveteneåsen, til en 'normal' hage med plen og andre myke vekster. Der passet DEN! En finner alle sin plass i livet, etter litt prøving og feiling. Både gresstrimmere og mennesker! 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.