Siste bit på plass i puslespillet !

Eller - hvem vet? Et ferdig lagt puslespill kan alltid rives opp igjen, for så å pusles på nytt! 🙂

Jeg kan nå "smykke meg" med diagnosen Bipolar 2.  Jeg har ant det lenge og initierte selv utredningen. Godt å få det bekreftet. Tenker at litt selvinnsikt må jeg jo tross alt ha, når jeg klarte stille riktig diagnose på meg selv. Eller kanskje ikke, hehe...,  alle som kjenner meg har kanskje sett den komme de siste åra. Nå ser jeg fram til å få stemningsstabiliserende medisin som virker, så jeg slipper bruke all min energi på "å holde meg sammen" og å oppføre meg "normalt". Skal bli en sann nytelse. 😉 Jeg kommer til å savne de deilige full fart- og godt humør-toppene da.

Jeg hadde ei livskrise for snart 20 år siden som sannsynligvis satte i gang en episode. Men den ble da oppfattet som situasjonsbetinget depresjon og behandlet deretter. Eller kanskje det hele startet med puberteten, var en masse heavy "episoder" i den forbindelse også. Eller det kan rett og slett ha vært der hele livet. Hvem vet? Og det samme kan det være! Ekspertisen mener iallefall at overgangsalderen til slutt satte skikkelig fyr på bålet. Sånt kan skje. Jeg har en stund pratet åpent med familie og venner om tankene rundt "mine problemer". Åpenhet har vært et godt og helende verktøy for meg i livet. Legenes konklusjon var klar, så for en gangs skyld hadde jeg helsepersonell jeg slapp "å krangle" med. 😉 Jeg er fornøyd. Det er grader av alle plager, en er ikke sin diagnose (et av psykiatriens nye trøstende slogans).  Vi er alle forskjellige, selv vi som har samme diagnose. Livets herlige mangfoldighet! <3

Da venter jeg spent på medisinering med stemningsstabiliserende, og en mer stabil og rolig utgave av meg selv. Helst med mye mer energi. 😉 Men en ting kan jeg love, HELT normal skal jeg sørge for at jeg aldri blir. 😉 Normalt er kjedelig, får håpe jeg unngår den "diagnosen". (Det der med at normalt er kjedelig er sikkert bare noe jeg har funnet på for å trøste meg selv.) Meeen, så kan det jo hende det kan bli noe "lett krangling" fra min side i forbindelse med valg av medisin, jeg kan ikke love å forbli helt tyst. 🙂 Det er jo min kropp som må deale med eventuelle bivirkninger.

Har sett en rød tråd gjennom livet;  jeg hadde barneepilepsi og gikk på epilepsimedisin til et stykke ut i barneskolen, og nå må jeg kanskje ta siste etappe av livet på samme type medisin. Epilepsimedisin blir mye brukt som stemningsstabilerende for bipolare, så jeg ønsker å prøve det hvis ikke legen har sterke meninger om noe annet. Hormonkriger har herjet kroppen min hele livet, så jeg er dritt lei, men har god trening; barneepilepsi, et "hissig" barn ble jeg kalt, trøblete pubertet, menstruasjon med en helt vill PMS, årevis med p-piller som skapte enda mer ubalanse og humørsvingninger (det var før jeg visste noe om hormoner og signalstoffer) og til slutt en overgangsalder som aldri tok slutt, men isteden satte igang noen skikkelig bipoalere "episoder", med meg som like forskrekket tilskuer som alle andre. 😉 Så sirkelen er nå (kanskje) sluttet i historien om mitt ustabile følelsesliv. 🙂 Det er iallefall lov å håpe på en mindre kaotisk siste etappe! En blir sliten av å krige mot hormoner, signalstoffer og alskens andre rebelske stoffer i kroppen. Særlig i perioden før en har identifisert fienden.

Jeg har dessverre endt med å bli en vanskelig pasient å putte medisiner i.  Jeg har opplevd mye ekle bivirkninger av både SSRI, allergipiller, smertestillende og sovepiller. Men denne typen medisin skal jeg svelge ytterst frivillig. Forrige uke nektet jeg derimot nok en gang å ta ny dose intravenøs medisin mot osteoperose. Den som lever får se hvor kraftig pillecoctail kroppen min tåler. 😉 Mye av min "velvillighet" mot pillesvelging akkurat nå,  er fordi jeg skal bli farmor til høsten <3, og jeg har ikke lyst til å gå den gledelige opplevelsen i møte som en slaskete vaskefille. Den nye verdensborger fortjener en bedre utgave av meg selv enn den jeg er nå, og jeg skal gjøre det jeg kan for å bli det. Jeg er så inn i granskauen og over alle fjelltopper drittlei av å være sliten, sliten og atter sliten!  Summa summarum, det er kjærlighet som ligger bak velvillig-til-medisin-avgjørelsen! <3 Forrige gang jeg frivillig møtte opp på et legekontor og ba om resept på "farlige" medisiner, var mens mine to kjekke sønner fortsatt bodde hjemme. Jeg var ikke den stabile og rolige mora jeg ønsket å være, så jeg ba om hjelp til å "frambringe" en mamma som ikke så ofte var trist, sliten eller oppfarende. Ville de skulle huske en best mulig utgave av meg fra de siste åra de bodde hjemme. Kjærlighet det også! <3 Og nå kan kanskje også gubben etterhvert se fram mot ei kjerring som er litt mer tilregnelig og "navigerbar", etter år med ei skikkelig hormonella i heimen! Det sier jeg også med kjærlighet. <3

Det har vært vondt den tiden jeg ikke helt har kjent meg selv igjen. Å delvis miste kontroll over seg selv er veldig skremmende. Jeg har ment godt, men det har ofte blitt galt. Jeg har sagt og gjort mye som under normale omstendigheter ville forblitt usagt og ugjort. Men har også lært utrolig mye om livet, meg selv og andre mennesker på denne turbulente opp-og-ned-reisen. Som mange bipolare før meg, sitter jeg igjen med behovet for å komme med en forklaring til alle som har vært utsatt for mine utfall og utbrudd. Som jeg pleier si: "Det er en forklaring - men kan ikke brukes som en unnskyldning!" En må oppføre seg selv om en er syk, men før en skjønner AT en er syk, er det mest bare forvirring. En har der og da ikke redskapene og kunnskapen en trenger for å navigere i nytt terreng. Jeg hadde heller ikke alltid lyst til å unnskylde meg for noe jeg ikke mente noe galt med, og selv ikke skjønte. Det ville blitt som en evig påminnelse om at jeg var mislykket sosialt, ikke "god nok" som menneske og "a pain in the ass" for mange.  Så jeg prøvde isteden å forklare, argumentere og rettferdiggjøre meg, noe som bare gjorde vondt verre.  Til slutt taklet jeg det ved å trekke meg tilbake, på den måten slapp jeg å forholde meg til alt sammen. Slapp å føle meg som en slem dritt. Og det viste seg å være en helt riktig avgjørelse, det var deilig å ha mer tid hjemme, jeg trengte ro og stillhet for å samle tankene og finne ut av hva som egentlig skjedde i livet mitt.

Mye positivt har det faktisk kommet ut av denne "tilstanden", som jeg forresten har skjønt (via andre bipolare) at ikke skal kalles sykdom, men lidelse. Det er så mange fallgruber nå for tida, når det gjelder å navngi ting. En skal heller ikke si at en er bipolar, men at en har bipolar. phu... Så jeg får like godt, først som sist, si beklager til alle jeg kan komme til å såre ved å snakke feil, sånt klarer jeg ikke holde styr på, tror jeg. Men uansett betegnelse, jeg har iallefall måttet tenke lenge, dypt og grundig igjennom det meste, det som har vært og det som skal bli. Jeg har fått formidlet til omverdenen ting jeg har brent inne med i flere tiår, jeg har fått en ny form for selvtillit som gjør at jeg står mer opp for meg selv (ikke lært meg å gjøre det på den smidigste måten enda, merker jeg, men det kommer nok det også, øvelse gjør mester), selvfølelsen begynner å bli sterkere og jeg har funnet ut hvem som "er der" for meg. Jeg har alltid sagt, og følt dypt i hjertet, at "Jeg er et menneske for spesielt interesserte".  Ikke alle hopper i været av begeistring over min overivrig filosoferende, vidt og dypt tenkende, fantaserende, vri-og-vrenge-på-alt- og snu-hver-stein-personlighet. Som like fort kan skifte til melankolsk tristhet og nedstemthet, tiltaksløshet og null energi. Det er veldig forståelig! Men de som skjønner og tåler denne utfordrende personligheten, de har holdt fast i meg og tillatt meg å være den jeg er! Faktisk tror jeg noen av dem liker meg godt også, til tross for mine "mangler". Tusen takk til dere! <3 Og til dere andre som jeg måtte ha såret eller uleiliget; unnskyld så mye! <3 Skulle ønske det ugjort, men sånn er dessverre ikke livet.

Har egentlig hele livet følt meg annerledes enn andre, aldri passet helt inn. Nå skjønner jeg mer av hvorfor, og jeg har fått en forståelig "bruksanvisning" på "mysteriet Elfrid". Jeg har også truffet mennesker som har levd med dette lenge, tusen takk til dere også! Og jeg har fått ei venninne som har levd noe som nesten er en blåkopi av mitt livsløp, det er en så utrolig god opplevelse å bli forstått på et slikt nivå, og vi er bare i begynnelsen av vennskapet. <3 Hurra for deg, CC, gleder meg til neste skravletreff. En kan ikke møte noe nytt, hvis en ikke gir slipp på noe gammelt. Litt trist er jo det, men uten endring, ingen utvikling.

Nå skal jeg fortsette jobben med å få på plass det livet jeg tåler og kan leve med. Jeg har tjuvstartet på reisen det siste året, har kuttet sterkt i sosiale happeninger og foreningsliv, det måtte dessverre til. Minimere stress og unngå overstimulering er en nødvendig resept for denne diagnosen, har jeg lest. Og erfart. For dessverre stresser også hyggelige opplevelser kroppen hvis det er lite energi til stede i utgangspunktet. Jeg blir skikkelig gira av å ha det "sosialt hyggelig", særlig hvis det blir ofte eller lenge, og det tar laaaang tid å lande etterpå. Landinga skjer gjerne med et opphold i senga eller et skikkelig frustrasjonsutbrudd. Husker jeg hvilte mye i senga i fjor da vi feiret 2 x 60 år hele sommeren til ende. 😉 Men det var verdt det, en må gi for å få. Eller lide for å kose seg. hehe.... *galgenhumor* Så nå er det bare å brette opp ermene og sørge for at kroppen får riktig trening, næring, søvn og hvile, så går det nok bra! 😉 Livet er en reise og helsa er en jobb. Slik har det blitt for meg, men jeg går på med krum hals. Helsa og familien er viktigst! <3

Takk for at dere hørte på! Hvis det i det hele tatt finnes noen som har orket å lese så langt. hehe.. Skriving er terapi for meg, enten noen leser det jeg skriver eller ikke. Når jeg konsentrerer meg om egne tanker og formidling av dem via tastaturet, så setter jeg en stopper for det evige tankekjøret. Jeg tar på den måten styringa selv, og vinner over den alltid overaktive hjernen min, iallefall så lenge skrivinga pågår. Skrivinga har dermed blitt min aller beste medisin. Men jeg tør ikke la den bli den eneste... Ikke for ingenting at så mange kunstnere og andre kreative mennesker viser seg å være bipolare, lidelsen kan gi et meget velkomment "boost" i enkelte situasjoner, men kan også vise seg å være litt av en forbannelse.  Jeg er m a o i godt selskap. <3 Fattig trøst er også en trøst! 🙂

Thanks! <3

Bilderesultat for bilder yin yang

 

 

 

 

 

6 thoughts on “Siste bit på plass i puslespillet !

    1. elfrid

      Takk skal du ha! Orker ikke en medisin som gjør meg helt "flat", så må vel kanskje prøve et par før jeg treffer. Den prossessen ser jeg særdeles lite fram til, men er bare å sette igang. I vår alder blir det jo plutselig snakk om medisiner for både det ene og det andre, en får begynne på en av gangen kanskje, så er det lettere å skille mellom bivirkninger og symptomer på det underliggende. Naturlig skeptisk. hehe... Synes det er veldig medisinering av symptomer i skolemedisin, jeg er sånn at jeg helst vil finne rota til plagene, og prøve å gjøre noe med det først. Enten en nå må endre kost, stresse mindre, trene mer eller gjøre endringer i hele livssituasjonen. Jaja, la meg nå stoppe denne tiraden før jeg har skrevet ti sider... 😉 Ha en fin uke! <3

      Reply
    1. Elfrid Gulliksen

      Post author

      Takk skal du ha! Regner med at jeg ikke er den eneste i verden som har hatt det sånn. Felles skjebne felles trøst, er det noe som heter. <3 Noen må jo sette ord på det. Jeg er allikevel ikke så oppsatt på å ha en plettfri fasade, så det gjør meg lite å fortelle om mine "wrongdoings" og mine problemer. Jeg er egentlig en tøffing. selv om jeg har mange svakheter. Jeg har erfaring fra før med at åpenhet om problemer er mest av det gode, blir ikke så mye spekulasjoner da.

      Reply

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.