Skrivemaskiner – kontordamens mimretime!

Alltid moro å mimre, faktisk mer gøy jo eldre en blir! Fritt etter hukommelsen, det sier vel sitt. 😉

Bilderesultat for bilder av skrivemaskiner

Maskinen over ligner på min første skrivemaskin. Manuell. Kjøpte den privat. Tror min var rødorange. Med dobbelt fargebånd, sort og rødt sammen. SÅ tung å skrive på, ble veldig ujevn skrift avhengig av styrken i anslaget. De som måtte leve med en sånn på jobben, var garantert å få sekretær-håndledd fortere enn svint. Måtte ta manuelt linjeskift med metallarmen, og det sa pling hver gang en tok linjeskift, og når "rullen" (husker ikke navnet på den delen, eller "vognen" het det kanskje...) fløy tilbake til utgangsposisjon så ristet det i hele maskinen.

................................

Bilderesultat for bilder av skrivemaskiner

Elektrisk skrivemaskin var saker det! Slutt på å bruke makt for å trykke ned tastene, en A4 side ble fylt på no time. Husker jeg fikk den modellen her på jobben, en stor nyhet. Min var okerfarget. En IBM med kulehode og rettetast da, gitt! Rettetast var supert, men noe dritt når en fylte ut skjemaer med ørten kopier i settet. Ble mye retting med kulepenn etterpå. Så ikke pent ut, men originalen ble perfekt

..................................

Bilderesultat for bilder av skrivemaskiner

En sånn linjelekker sak som den over kjøpte jeg meg til privat bruk. Men ble ikke mye brukt, for utviklinga gikk sin gang med superfart, og pc med printer overtok. Mamma arvet skrivemaskinen min, tror den sto temmelig ubrukt der også. Så havnet den vel på bruktbutikken da jeg ryddet i dødsboet. For en skrekk det måtte være med skrivemaskin, ingen mulighet til å kopiere, flytte eller endre i teksten. Men vi levde bra med det, vi "skrivedamene". Husker vagt det kom elektriske skrivemaskiner med et lite minne også, var kanskje ikke mer enn en setning eller to. Var det ikke kanskje en bitteliten skjerm også på de siste modellene før pc'n overtok? Utviklingen tok sine steg den gangen også, det økte raskt på. Ofte strittet vi i mot. Kunne ikke helt fatte at våre gode systemer kunne erstattes. Haha!

..............................

Bilderesultat for bilde av teleks (Google Image)

Å, skrekk og gru! Teleksmaskin med hullbånd! Hatet den maskinen der. Et skikkelig monster. Den bråkte noe så infernalsk når den sendte. Til slutt fikk vi den plassert i et lite lukket rom for å dempe støyen. Hullbåndet vårt var gult da. Først måtte en skrive teksten på et vanlig tastatur som ble overført som kode i form av små hull til remsa. Deretter opprette kontakt med mottaker, sette hullbåndet på plass i sendingsenheten og håpe på det beste. Tastet en feil under skriving, var det bare å kaste remsa og begynne på nytt. Var det korrespondanse av den ikke aller viktigste sorten, så kunne en ta sjansen på å kutte remsa, starte på en ny og så bytte remse underveis ved sending. "Nød lærer naken kvinne å spinne". hehe... Hadde en skrevet på en tekst et kvarter eller mer, så var det ikke fristende å gjøre jobben på nytt for å få en hel remse med hullbånd. Gikk stort sett greit å sende med avbrudd, så vidt jeg husker. Men en kunne ikke gå fra under sending, og det var et drawback. Og de her hullremsene kunne bli noe utrolig lange, så det var om å gjøre å organisere remsa så en ikke tråkket på den og ødela hele mesterverket. Den utgaven av teleksmaskinen var et sant mareritt, satt ofte med hjertet i halsen i det avlukket, på slutten av et viktig dokument som skulle sendes til andre enden av jordkloda. Skikkelig varmt ble det der inne i det lille avlukket også. Det kunne koke i toppen. Hendte det kom noen mindre fine gloser hvis det kom et feilanslag. Men der kan jeg jo selvfølgelig huske feil. *kremt* Får jeg se denne skrekkmaskinen på et eller annet museum, får jeg nok et sting i magen. hehe... Og det "stinget" er ikke pga hjertelig gjensyn.

Mens en satt i teleksrommet samla det seg gjerne brev og rapporter på skrivepulten, i form av håndskrevne kladder som skulle renskrives. Ikke alles håndskrift var like lett leselig, men vi ble gode på å tolke. 😉 Tror de fleste etterhvert skjønte at å purre på renskriving av et dokument til ei som satt og svettet over hullbånd i et lite kott, ikke var veldig lurt. 😉

..............................

Og så var det jo sentralbord og calling-apparater, regnemaskiner og frankeringsmaskiner. Det var ingen datamaskin som regnet ut riktig beløp på fakturaer og tollpapirer den gangen, og skrev det ut på en printer i løpet av sekunder. Ikke de første åra. Da var det bare å putte et blankt skjema i skrivemaskinen, ta fram ordreseddelen og regnemaskinen og sette i gang med jobben, mens sentralbordet durte ved siden av og tiden før alt skulle leveres Tollboden kom nærmere og nærmere. Merkelig nok kom vi alltid i mål. Allikevel veldig godt da EDB kom, som vi kalte det den gangen. Hadde ikke tro på det heller, ville jo være umulig å holde styr på alt vi klarte å holde styr på, mente vi. Etter en uke eller tre skjønte vi ikke hvordan vi hadde overlevd arbeidsmengden tidligere. Vi tok jo forresten i mot besøkende som kom også, hjelpe meg, vi måtte være litt av et syn noen ganger, fullt stress med tidsfrister og så skulle smile og være hyggelige både på telefon og "i luka", hehe... Belønninga til oss to ute på "sentralbordet" etter dette racet, var gjerne to berlinerboller med vaniljekrem til oss hver. Det var en fast bestilling, og vi fikk levert den nesten hver dag. Eller kanskje det var to ganger i uka. Det er den hukommelsen da... Etter denne søte kaloribomba og en kopp te hver, så var roen så noenlunde gjenopprettet. Et under at vi ikke trilla, men når en er ung er forbrenninga på topp.

Et annet apparatur som jeg etterhvert mistet helt kjemien med var sentralbordet. Den lille saken jeg hadde å håndtere da jeg begynte i 1975, var jo overkommelig og lett forståelig. Den siste og nyeste utgaven jeg husker (25 år siden), var og ble et mysterium for meg, var kommet ut av treninga etter mange år med andre oppgaver. Ville nok fått panikk om jeg ble latt alene med den i en lunsjpause. hehe... Eller rettere sagt, ingen samtaler ville blitt satt over i den lunsjpausa. Hadde vel blitt en bunke med beskjedlapper isteden.

Jaja, slik det foregår på et topp moderne kontor nå, må jo være en drøm i forhold til dette, regner jeg med. Men nye hjelpemidler gir nye muligheter, mer kan bli gjort på samme tida, så sikkert like mye stress, bare på andre måter.

Men GØY var det da!

(Mimretimen over.)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.